Alt-i-ett-appen for språklæring: flashcards, muntlig øvelse og mer

Etter en måned med Lingocard slettet jeg tre andre apper. Gloser på morgentoget, en kjapp prat med en partner om kvelden, alt på ett sted. Og jeg sluttet å betale for to abonnementer.

Lydspilleren er grunnen til at jeg endelig holdt ut. Jeg bare kjører dagens kortstokk mens jeg lager mat, og halve repetisjonen er unnagjort før jeg setter meg ned. Den passer inn i en travel hverdag i stedet for å kreve tid jeg ikke har.

Jeg gir ut ordene fra hver leksjon som en kortstokk, og elevene mine husker dem faktisk til neste time. Å lage kortene i nettversjonen og la dem øve på telefonene sine, det er akkurat slik klasserommet mitt fungerer.

Å lage et kort med stemmen høres ut som en gimmick helt til du prøver det. Jeg sier et ord jeg nettopp hørte, og det blir et kort med ekte uttale som venter på meg når det er tid for å repetere.

Å bli matchet ut fra felles interesser forandret alt. Både jeg og språkpartneren min er helt gale etter klatring, så samtalen flyter, og vi har blitt ekte venner på tvers av to kontinenter.

Helt offline på t-banen uten dekning, og alt synkroniserte seg så fort jeg var på nett igjen. Rekken min har aldri ryket på grunn av et område uten dekning, og det alene holder meg i gang.

Avstandsrepetisjonen er nesten urettferdig. Ord jeg var sikker på at aldri ville feste seg, dukker opp igjen akkurat før jeg mister dem, og nå blir de bare sittende. Jeg har aldri klart å hente fram ord så lett med noen app.

Jeg er kresen på hvordan jeg plugger, og dette er den første appen som faktisk retter seg etter meg. Jeg velger hvilken kortside som vises først, hvor ofte de vanskelige kortene kommer tilbake, og hvilken vei lyden spilles. Den tilpasser seg rutinen min i stedet for å tvinge meg inn i noen andres.

Jeg limte en hel artikkel inn i manageren på den bærbare, og med ett klikk ble det et par hundre kort. Samme kveld repeterte jeg dem på telefonen på bussen. Den ene arbeidsflyten erstattet to apper for meg.

Slangordboken var den biten jeg ikke visste at jeg trengte. Lærebøker lærte meg aldri hvordan folk faktisk snakker, og nå får jeg endelig med meg vitsene på jobb. Jeg dro uttrykkene inn i kort med lyd, og de festet seg med en gang.

Fraseverb var et mareritt: take off, take in, take over, alt rant sammen. Hele samlingen her, drillet med avstandsrepetisjon, gjorde dem endelig til ord jeg bare bruker i stedet for en utenatlært liste.

Jeg satte meg et dagsmål, et månedsmål og et årsmål, og det å se diagrammene fylles opp får meg virkelig til å holde koken. Jeg nådde tolvmånedersmålet noen uker for tidlig og var ærlig talt litt stolt.